Gleden og Sorgen: Preste- og samtaletjenesten i Sykehuset Østfold

I et sykehus er det mange følelser, noen er i krise, andre i sorg. Felles for de fleste er at de trenger noen å prate med, og i møtet med preste- og samtaletjenesten kan de snakke om akkurat hva de ønsker.

Preste- og samtaletjenesten i Sykehuset Østfold er blitt 50 år. Hovedprest Torfinn Skarpaas sier: - Vi er stolte av å ha vært en del av sykehuset i så mange år, og vi er glad for at det er så mange som tar kontakt med oss. Vi får daglig ta del i glede og sorg, både i møter med pasienter og pårørende, og med medarbeidere i sykehuset.

Det forutsetter ingen kristen eller religiøs tro for å snakke med en av prestene. Sykehusprestene respekterer mennesker fra alle tros- og livssynssamfunn og formidler gjerne kontakt med representanter for et av disse. Tjenesten er for alle, og de er opptatt av å se hele mennesket. 

Flere ressurser

Preste- og samtaletjenesten - Sykehuset Østfold (sykehuset-ostfold.no)

Dagtelefonen som er betjent 24/7: 417 08 417

Teksting av episoden:

Sykehuset er et sted der mange livshendelser og vanskelige ting skjer. Sykdom, skade, uhell, sorg, men også heldigvis glede og spennende hendelser. I denne episoden av podkasten Folk & Fag skal du møte fire medarbeidere i preste- og samtaletjenesten, Sykehuset Østfold. De fire er Ruth Irene Rasmussen som har jobbet i preste- og samtaletjenesten i 21 år; hovedprest og leder for avdelingen Torfinn Skarpaas som har vært i Sykehuset Østfold siden 2008; Øyvind Helliesen som er en av nykommerne og har vært her i to år; og den ferskeste, Maria Lorentzen Spydevold, som har vært her siden juni. I tillegg jobber Alf Kristian Bjørkli i avdelingen, og han har vært her i 30 år.  

Christine (podkastverten): “Men det er fortsatt ikke så lenge som preste- og samtaletjenesten har vært i sykehuset, fordi i disse dager er det 50 år siden tjenesten ble i stand. Kunne du fortelle litt om det?” 

Torfinn: “I veldig mange år har vi hett prestetjenesten. Vi byttet navn for ikke lenge siden til preste- og samtaletjenesten. Det begynte i 1972, og da var sykehusstrukturen en annen enn nå. Preste- og samtaletjenesten jobber mye rundt i fylket, og vi jobber med pasienter, pårørende og personalet, de tre p-ene.” 

Christine: “Kan hvem som helst spørre om hjelp fra dere?” 

Ruth: “Ja, det er kan de. De fleste samtalene som vi får inn, kommer på vakttelefonen. I dag er det Øyvind som har vakttelefonen akkurat når vi sitter her. Vakttelefonen er et telefonnummer som en av oss alltid har, og telefonen er betjent hele døgnet sånn at man kan alltid nå en av oss i preste- og samtaletjenesten. Vi har vakttelefonen på omgang. Da er det først fra 08.30 om morgenen til klokken 15.00, og så har en av oss kveldsvakt fra 15 til 08.30 neste morgen.” 

Øyvind: “Jeg tenker at dette er noe av det unike med preste- og samtaletjenesten. Det at vi faktisk er på vakt 365 dager i året, døgnet rundt, og folk kan alltid få tak i oss.” 

Christine: “Det er et kjempebra tilbud. Og jeg håper at denne podkasten kan være med på å synliggjøre dette for befolkningen i Østfold. Når dere sier de tre p-ene, altså pasienter, pårørende og personalet, som kan oppsøke dere for å få hjelp og ringer på telefonen, men en sånn samtale som dere har, hvordan foregår den egentlig?”  

Øyvind: “Det er like ulikt som det er ulike mennesker. Det første spørsmålet som jeg stiller når jeg treffer noen som har ønsket en samtale er ‘hva er det du ønsker å prate om?’ og så starter vi der. Da kan det være alle de tema som gjelder mennesker, om de er syke eller friske, og hva det måtte være. Det handler om livet.” 

Christine: “Har dere noe spesielt sted dere kan få lov til å sitte i fred for å ha en sånn samtale? Det må jo kreve litt uforstyrret sted.” 

Øyvind: “Nå utfordrer du oss veldig når du stiller det spørsmålet der, fordi vi jobber jo i Sykehuset Østfold, og vi vet noe om plass og rom og så videre. Ikke minst her på Kalnes. Vi har noen rom som vi kan disponere, og når vi er ute på avdelingene er selvfølgelig de fleste samtalene inne på pasientens rom. Men veldig ofte må vi bare spørre ‘er det et eller annet ledig sted vi kan sette oss?’ Og så finner vi et sted hvor det er plass til to stoler, og så blir det en god samtale likevel.”  

Christine: “Vi hadde en forsamtale og du nevnte noe med to grunnpilarer, Torfinn, som er bakgrunnen for hvorfor vi skal ha en preste- og samtaletjeneste i sykehuset. Kan du fortelle om det?” 

Torfinn: “En begrunnelse for at vi har en preste- og samtaletjeneste i sykehuset er menneskerettighetene, rett og slett at folk også når de er syke skal få lov til å utøve sin tro eller sitt livssyn. Derfor har vi mulighet til å møte kristne på deres tro, og vi har en liste hvor vi kontakter muslimer eller andre kirkesamfunn eller humanetikere eller hvem det skal være. Det er den ene grunnpilaren. Den andre delen har mer med samtaletjenesten å gjøre. Det er det som Øyvind snakker om, at begrunnelsen da er at vi skal møte de åndelige og eksistensielle behovene som man får når man blir syk. Enkelt sagt, det som rammer en ved sykdom eller død, det skal man få lov til å bli møtt på. For eksempel hvis du får beskjed om at du har en alvorlig sykdom, så kan jo det slå deg helt i bakken, og du tenker ‘hva gjør jeg nå som jeg har fått denne kroniske sykdommen’? Da kan det være godt å snakke med noen om det. Det er typisk noe vi gjør.” 

Christine: “Hvis du for eksempel er inneliggende og får den beskjeden, så kan avdelingen kontakte dere?” 

Torfinn: “Da må du si fra til de som har ansvaret for det, og så tar de kontakt med oss, så kommer vi så snart vi kan.” 

Christine: “Har dere også mulighet til å ha oppfølging? Altså ikke bare én samtale. Kan man ha flere samtaler hvis man har behov for det?” 

Torfinn: “Ja, det er kanskje typisk med to til tre samtaler. Nå ligger ikke folk så lenge inne på sykehus lenger, så det kommer litt an på hvor du er innlagt.” 

Ruth: “Vi har en del polikliniske samtaler, for det er noen pasienter som går på forskjellige poliklinikker, og da hender det at man gjør avtale for neste gang de skal på poliklinikken at vi tar en samtale i den forbindelse.” 

Christine: “OK, så det blir på en måte nesten som en del av behandlingstilbudet ved den poliklinikken?” 

Ruth: “Ja, det kan du si.” 

Christine: ”Det var interessant, det visste jeg ikke. Da er det også opp til poliklinikken å kalle inn dere eller ta kontakt med dere?” 

Ruth: “De ringer til vakttelefonen og sier at ‘det er en pasient som har ønske om å prate med en prest, kan dere komme?’ Da er det den som har vakttelefonen som finner en av oss som har mulighet til å følge opp.” 

Øyvind: “Og det var kanskje det for meg, som begynte for to år siden, som var kanskje den mest positive overraskelsen. Det var det veldig gode samarbeidet som vi har med leger og sykepleiere, både med tanke på at de kontakter oss og at de legger til rette for at vi kan gjøre jobben vår. Vi anses som en vanlig sykehusavdeling, og de ansatte har lært seg at det går an å kontakte oss. Enten får vi en telefon fra en sykepleier eller en lege som sier ‘nå har jeg snakket med en pasient, den pasienten trenger å snakke mer, og jeg har nevnt muligheten for å snakke med dere. Går det an?’ Og så blir det sånn.” 

Maria: “Når man kommer på sykehus, er det ofte alvorlig, men det er jo ikke alltid at det er en dødelig utgang. Det å komme på sykehus gjør noe med oss. Det å ligge på et rom ganske alene, om det er med et stygt brudd og du kanskje ikke får dratt på den ferien du hadde tenkt, så får man en reaksjon på det. Du får vite om hvordan vi skal operere kneet ditt, og så skal du til opptrening, og så glemmer man kanskje litt av det som skjer eller blir sagt. Man mister litt kontrollen over egen kropp, og plutselig er situasjonen en helt annen enn hva man hadde tenkt. Det gjør at man kan få behov for å kanskje fortelle noen om hytta i Sverige eller bikkja, eller hva det måtte være fordi at det er litt sårt. Og det er litt rart å ikke være der man pleier å være.” 

Christine: “Rett og slett en veldig god samtalepartner.” 

Torfinn: “Vi liker å tro det, ja.” 

Christine: “Dere har en veldig stor bredde i tilbudet både til pasienter, pårørende og personalet. Du nevnte i stad, Øyvind, at det er faktisk en god del av personalet som tar kontakt med dere også.” 

Øyvind: “Ja, vi har ulike tilbud til personalet. Det ene er at vi er til stede på en del avdelinger på faste tidspunkter, en gang i uken eller annenhver uke. Da sier vi at vi er inne på personalrommet, og hvis noen har behov for en prat, så kom innom. Da kan det fort hende at det samles både 8 og 10 som vil reflektere omkring hendelser og ting som har vært. Ting som kan være ålreit å snakke om i et lukket rom. Andre delen er at vi har faste veiledningsgrupper som er avtalt til faste tider på ulike avdelinger. Det tredje er knyttet til enkeltsamtaler, hvor det har vært hendelser relatert til ting det kan være godt å få prate ut om. Det er gjerne en leder som ringer til oss og spør ‘vi har en ansatt som trenger en samtale, kan dere avtale det?’ Så gjør vi det. Og ikke minst har vi mye undervisning for personalet.” 

Torfinn: “Vi har også et krisetilbud, defusing og debriefing etter kritiske hendelser.” 

Ruth: “Jeg ble ansatt for 21 år siden i psykisk helsevern. Da jeg kom dit som teolog var de veldig interessert i å gi meg all mulig utdanning, blant annet om debriefing og defusing etter forskjellige hendelser. Jeg har vært heldig og fått holde på med dette veldig lenge. Jeg har laget et skriv for kollegene også, så nå driver vi med det alle sammen.” 

Øyvind: “Hvis du skal si det på en veldig enkel måte, så er det rett og slett om det har vært en krevende hendelse. Et dødsfall eller noe annet som på en måte har vært krevende for personalet som stod i det. Vi setter oss ned med alle involverte leger og sykepleiere og hvem som måtte være der, og snakker gjennom hele hendelsen. Alt hva som skjedde, setter ord på det, og så stiller vi også spørsmål om hva dette har gjort med den enkelte. Hva sitter du igjen med? Så jobber vi med de tingene.” 

Christine: “Er det det som da er debriefing? Eller defusing?” 

Torfinn: “Det er å få snakke gjennom det som skjedde ganske tett innpå, for å få et helt bilde og for å få gått gjennom det før man går hjem fra jobb, som et første inngrep, det er defusing.” 

Christine: “Et første inngrep altså. Så blir det debriefing etterpå. Hva er bakgrunnen for at man gjør defusing og debriefing? Hva er fordelene?” 

Ruth: “Det er for at de ansatte skal få lov til å bearbeide det de har vært igjennom, og at man skal sitte sammen med den gruppa man har jobbet med og få lov til å fortelle. Vi går kronologisk gjennom hendelsen for at man ikke skal gå og bære med seg ting som man ikke har bearbeidet i det hele tatt. Det kan bli lettere neste gang, kanskje at man gjenkjenner det. Ellers kan man fryse til, det kan hende at man ikke helt klarer å skjønne hva som foregår i hodet hvis man ikke har fått lov til å bearbeide tidligere erfaringer. Det er brukt veldig mye i forsvaret, politi og brannvesen. Da jeg tok den utdanningen, tok jeg den sammen med alle de forskjellige yrkesgruppene jeg nevnte.” 

Christine: “Jeg har hørt at dere skal feire 50-årsjubiléet den 18. november, og at dere har satt et tema for den dagen. Hva er det?” 

Torfinn: “Overskriften er sorgen og gleden. Det er fordi at som sykehusprester jobber vi med begge deler. Det er kanskje vanlig å tenke at vi jobber mest med sorg, krise og død, og det gjør vi mye. Selv om man er alvorlig syk eller står i en sorgfull situasjon, så er det av og til mye glede der også. Noen blir friske, av og til døper vi noen, så blir noen viet. Det er mye glede også i arbeidet vårt.” 

Christine: “Har dere virkelig hatt bryllup på sykehuset?” 

Ruth: “Det hender faktisk noen ganger i løpet av et år at noen ønsker å vie seg. Noen har kanskje planlagt lenge, så blir den ene veldig syk, og så tenker de vi må få gjort det mens vedkommende er frisk nok. De har kanskje ventet litt for lenge, og da gjør vi alt vi kan for å få gjennomført det. Vi hadde vielse i stillerommet, og da var både brud og brudgom innlagt. De kom gående fra hver sin avdeling, og så hadde vi fest og kaker i kantina, og det var glede. I løpet av bare noen måneder hadde jeg faktisk begravet begge to.” 

Christine: “Sorgen og gleden, hånd i hånd. Fascinerende. Som en del av alle tjenestene dere tilbyr, er det også gudstjenester og åndelig veiledning?” 

Maria: “Det er gudstjeneste annenhver søndag. Da kommer vi i full mundur med albas, prestekjole og stola. Vi har en litt kortere gudstjeneste enn vanlig i Den norske kirke, men vi har en fullverdig gudstjeneste i plenumsalen.” 

Christine: “Er det noen andre tjenester dere har?” 

Maria: “Vi har syning noen ganger. Hvis det er noen som dør på sykehuset, så er det kanskje slektninger i utlandet som ikke rekker å komme hjem, eller som har lyst til å se den døde en siste gang. Da har vi noen ganger syning nede i det nydelige seremonirommet i underetasjen, hvor det er fantastisk flott. Noen har også hatt begravelsen sin der, for eksempel om noen har små familier eller vil at det skal foregå i stillhet og på sykehuset.” 

Christine: “Maria, du nevnte også at dere i menneskemøter, så er det sånn at dere kanskje blir husket fordi dere er i en sammen i en stund som er sterk for den dere møter; pasientene eller pårørende.” 

Maria: “Jeg tenker at vi er utrolig privilegerte. Vi blir invitert inn i menneskers liv når de på en måte har følelsene utenpå kroppen, når det er som heftigst på godt og vondt. Det å få lov å komme inn og kanskje bidra i en krise som er helt forferdelig, at man kan få være en liten hånd som hjelper til, det er en tjeneste som hvert fall jeg opplever ydmykhet over. Det gjør jobben veldig betydningsfull, og det tror jeg de andre er enig i. Og så er jo vår ressurs tid. Sykepleierne og legene skal behandle. Vi kan komme, og vi har tid til å sitte hos pasienten. Jeg har opplevd at jeg har sittet der, og pasienten ønsker at jeg barer sitte til hun sovner, så sitter man et kvarter og så sovner vedkommende, og så går man uten at man har sagt noe. Altså er det også en veldig viktig oppgave.” 

Øyvind: “Eller, kan du synge en aftenbønn for meg?” 

Ruth: “Når vi snakker om tverrfaglig samarbeid, det er noe vi gjør veldig mye. Hittil har vi bare snakket om leger og sykepleiere, men det er veldig mange andre vi samarbeider med. Det er hjelpepleiere, radiologer, fysioterapeuter, kliniske ernæringsfysiologer og vernepleiere. Det er stort mangfold på sykehuset som vi samarbeider med.” 

Øyvind: “De som jeg faktisk nesten har fått best kontakt med, og som jeg har snakket mye med, det er renholderne. Fordi vi har en flott gjeng med renholdere som går rundt på sykehuset og som er oppi mange ulike situasjoner. De kommer inn og gjør rent et rom hvor det kanskje har vært en akutt hendelse. I sykehuset er det et stort samspill mellom mange ulike typer yrkesgrupper, og alle brikkene tenker jeg er like viktige.” 

Christine: “Stillerommet, kan dere si litt mer om det?” 

Torfinn: “Stillerommet er et rom som er sykehusets, og som vi holder ryddig og administrerer. Der står det en lysglobe, og det er et bord der og et flott kunstverk. Og det er fritt for religiøse symboler til vanlig. Vi kan rigge det til gudstjeneste hvis vi vil, men det er fritt for det, så der er det også muslimer som kommer og ber. Jeg tror det går med cirka 10 000 lys i året. Mange bønner og mange tanker som tennes da. Det er ganske sterkt, egentlig.” 

Christine: “Hvordan finner man det rommet, og er det åpent for alle hele tiden?” 

Torfinn: “Det er åpent for alle hele tiden, og så kan man følge litt med og se om døra er lukket. Hvis det er noen der, vise litt forsiktighet, men det skal stå åpent hele døgnet og er til bruk for alle når de trenger det.”  

Christine: “Undervisning har jeg skjønt at dere holder på med, både undervisning for pasienter, pårørende og for medarbeidere. Det må nødvendigvis kanskje være litt forskjellige temaer, men kan dere si noe om hva slags temaer som tas opp i undervisning for disse ulike gruppene?” 

Ruth: “Jeg har nettopp hatt to undervisninger på døgn 3 om den vanskelige samtalen. Da er det de ansatte som lurer litt på: Hvordan skal vi snakke? Hvordan skal vi gjøre det formelt? Så er det å komme med noen tips, fordi vi har veldig mange samtaler, og hvordan vi gjør det. Vi får i gang dialog med deltakerne.”  

Øyvind: “I de siste undervisningene jeg hadde, samme med Torfinn, underviste vi om hvem som hjelper hjelperen; altså om hvordan ansatte kan ta vare på seg selv. Når det gjelder pasienter er det mange ulike temaer. For eksempel så hadde jeg forrige uke to undervisninger for pasienter som er kronisk syke, og da hvordan leve med en kronisk sykdom. Hvilke utfordringer man møter med en kronisk sykdom. Det handler jo også på en måte om tap, ikke sant? Tap av helse, sorg og å normalisere alle de reaksjonene som man får når man har fått en kronisk sykdom som man kanskje må leve med resten av livet.”  

Maria: “Så er det jo også det med barn, jeg er gammel lærer, og det er en fanesak for meg fordi de som kommer på sykehuset har veldig ofte barn eller barnebarn eller søsken. De skal også snakkes med, når store og små hendelser skjer, og de må ha et annet språk. Da gir vi opplæring til de som er barneansvarlige på sykehuset som skal sørge for at barna også blir ivaretatt og får forklart ting på en god måte som gjør at de forstår.” 

Torfinn: “Andre temaer vi underviser i er for eksempel flerkulturelt perspektiv, og åndelig og eksistensiell omsorg ved livets slutt.” 

Christine: “Du nevnte også at dere hadde noen grupper innenfor rus og psykisk helsevern.” 

Øyvind: “Mitt høydepunkt hver uke, det er mandagen. Da er jeg knytta til to avdelinger i Moss som har med avrusning og utredning å gjøre. Min hovedoppgave der er å ha samtalegrupper med pasientene. Der møter jeg de flotteste menneskene som jeg tror jeg har møtt noen gang. Der snakker vi sant om livet. Der snakker vi om det vi får til i livet, men også alt det vi ikke får til. Vi snakker om drømmene. Jeg skulle nesten ha unnet folk å være med å møte den gjengen, hvordan man heier på hverandre. Man kjemper med veldig tøffe ting, men man er der fordi man ønsker på en måte å komme videre i livet. Prøve å sette seg noen mål, og det å få lov å være prest i en sånn sammenheng, det er et kjempeprivilegium. Maria får gjøre noe av det samme på torsdager og i Halden.” 

Maria: “Ja, jeg er også i Halden og har disse faste gruppene på psykiatriposten og på posten for spiseforstyrrelser. Det å få lov å bli med inn i den heiagjengen der, og jeg blir et medlem på en måte nesten mer enn en ordstyrer, det er liksom de som styrer samtalen. Det er veldig, veldig fint, altså. Det er da man får hele fargepaletten av livet.” 

Christine: “Det høres kjempespennende ut. Ut fra samtalen nå, skjønner jeg at dere beveger dere rundt i Østfold på de ulike stedene som sykehuset er representert. Vil dere dere si litt mer om det? Hvis jeg for eksempel ikke bor i Sarpsborg og tilhører Kalnes, men et annet sted, hvordan kan jeg da få lov til å komme i kontakt med dere hvis jeg bor i Halden eller Askim?” 

Torfinn: “Preste- og samtaletjenesten er for pasienter som er innlagt eller som kommer til polikliniske samtaler. Kontakten etableres gjennom det stedet du er. For eksempel om du har noe med øyet ditt, da er det behandling i Moss, og da kan personalet der formidle kontakt med oss.”  

Maria: “Geografi er heldigvis ingen hindring. Vi har vakttelefonen som det er bare å ringe, og så er det en eller annen prest som popper opp.” 

Christine: “Jeg tenker at vi nærmer oss avrunding av episoden, men jeg sitter her med et spørsmål på tunga, hva er det viktigste som lytteren kan ta med seg ut fra den samtalen som vi har hatt nå?” 

Øyvind: “Hvis jeg skal svare for min del, så tenker jeg at det viktigste er når vi som mennesker opplever ulike typer av kriser i livet, da er det godt å kunne vite at vi har noen å snakke med. Noen å kunne sette ord på disse tingene med. Kanskje det også handler om å at vi er sammen og bærer hverandres byrder.” 

Ruth: “Jeg tenker at det å komme og ligge på sykehuset, du er ganske syk og ligger på enerom, og det er fire hvite vegger rundt deg, og hvis du for eksempel har et brudd kan du ligge ganske lenge der, så begynner tankene å svirre ganske mye. Du kan begynne å lure på om det holder på å klikke for deg nå. Da er det noe med det som Øyvind er inne på, at vi kommer inn, setter oss ned og prater sammen, og de får lov til å fortelle hva de tenker. Og så sier de ‘tror du det har klikket for meg nå? Jeg sier nei, du høres veldig normal ut. Det kan hjelpe med alminneliggjøring, å bli hørt på og å bli forstått.” 

Maria: “Når vi kommer inn og skal ha en samtale, eller når vi treffer noen, så har vi taushetsplikt. Det er ingenting av det som blir sagt i en samtale med oss som skrives inn i noen journal. I motsetning til de som skal behandle, så er samtalen med oss innenfor de fire veggene som vi er.” 

Torfinn: “Jeg er så veldig stolt av folkene mine, det er jeg som er lederen som dere kanskje hørte. Det er kjempeflotte folk. Man skal ikke nøle med å ta kontakt med dem. Og så vil jeg ikke at folk skal sitte igjen med inntrykket at vi synes vi er så kjempeflinke. Fordi dere har hørt om alt vi gjør, men jeg vil at folk skal sitte igjen med at det skal være lav terskel for å snakke om ting. Er det noe så, så ta kontakt, og så får du hjelp uansett hvem det er. Det vil jeg gjerne at folk skal sitte igjen med.” 

Christine: “Tusen takk for at dere deltok i denne episoden. Du har nå hørt på Folk & Fag, en podkast fra Sykehuset Østfold. Du finner oss på Spotify og Apple podcasts og mange andre steder hvor du kan høre podkast. Husk å følge oss for å få varsel når vi slipper nye episoder hvis du likte det du hørte. Så setter vi pris på om du anbefaler oss til en venn. Hvis du vil vite mer om temaet i dagens episode, finner du mer informasjon og relevante lenker i beskrivelsen av episoden.”